EN ANNERLEDES DAG...
Noen dager vet du blir litt annerledes. En sånn dag var i dag. Vi som er igjen etter min mormor og bestefar hadde en annerledes dag. En siste farvel med bestefar. Et siste hvilested skulle besøkes. Det er alltid trist. Det er alltid urettferdig. Det kommer aldri til å bli greit.
Vi har alle gode minner etter våre besteforeldre, foreldene våre har alltid noen historier å fortelle om de som har forlatt oss.
Det er så godt! Det er så fint å ha i hjertet sitt!
Når vi nå først hadde tatt turen ned til Tønsberg og Nøtterøy, ville jeg fortelle mine barndomsminner med mine besteforeldre. Barna våre har vært med og sett alt tidligere, men mye var glemt. Plutselig er jeg den voksne som forteller om gamledager. Litt rart egentlig, men det er så viktig å fortelle historiene i våre liv til de som kommer etter oss!!
I denne butikken var jeg mye sammen med mormor og bestefar da jeg var med dem på hytta i Movik. Det var koselig. For på andre siden av veien hadde de en "tingtang"-butikk. (Det bygget er revet...) Der fikk jeg være med mormor å titte... Stas!
Denne veien fører til vannet. Utsikt til Tjøme. Der hadde bestefar båt. Den var ikke stor, men den har laget gode minner! Lillebror og jeg fikk nesten alltid lov til å sitte i trillebora hele veien fra hytta til brygga, mens bestefar trillet... Moro!
I dette huset vokste bestefar opp... Har mange ganger fått høre at det bodde ei ku i loven, som spiste dukken til min mamma. Huff!
På dette lille fjellet satt jeg sammen med nabobarna på hytta. Mange timer ble tilbrakt der med blyant og notatbok. Vi skrev bilnummer den gangen. Stas med de 5 bilene som kjørte forbi i løpet av en dag! Mormor kom med saft og mariekjeks....
Her er veien opp til hytta. Jeg husker den som fryktelig lang. Jeg husker alle bringebærbuskene og bjørnebærbuskene som sto langs hele veien. Jeg husker koppen til mormor da hun tuslet rundt for å finne noen bær til oss. Kos!!
I dag er hytta forlatt. Det er et trist syn.
Men det dukker mange minner frem bare av å se bilde. Hvor høye trappetrinnene var. At de var ujevne i høyden. At bestefar sitt anker sto oppe på fjellet. At jeg fikk male trappa på den andre siden med vann, for da ble stentrappa mørkere. At vi måtte på utedo, der det hang bilde av kongeparet. At lillebror fikk hamre alle spikrene til bestefar ned i plankene rundt sandkasse han hadde laget til oss. Mange flere minne, men da kan vi sitte til i morgen og ramse opp...
I dette huset bor min onkel og tante. De åpnet dørene for oss alle i dag. Her er det så fint. Her er det rolig. Her bor mennesker jeg er glad i, og som har gitt meg minner som er gjemt i hjerterota.
De har den vakreste døra jeg vet om.
Det er rart hvor fort tiden går. Det er grusomt at det skal være bortgangen til en kjær som skal bringe familien sammen. Dette skal vi gjøre noe med! Det finnes egentlig ingen grunn til at vi ikke skal kunne treffes litt oftere... For jeg har en flott slekt. Vi er blitt mange, men samtidig er vi ikke flere enn at vi skravler alle sammen, nesten samtidig. Dagen i dag har innholt alt fra tårer og savn til latter og ablegøyer.
Jeg hadde nesten glemt et av mine favorittbilder....
Det henger på doen under trappa til tante og onkel. Det er av en av gutta deres.
Hva visste han om at han nesten 30 år etter er rørleggermester? Tidlig krøkes??
Takk til alle som gjorde denne dagen til et godt minne!
